Politisk hovedinnledning

Nei til EUs landsmøte i Oslo, 27. mai 1995

Av Kristen Nygaard

leder i Nei til EU

Seks år og tre uker gikk det fra Opplysningsutvalget om Norge og EF ble stiftet 7. november 1988 til Nei til EU vant folkeavstemningen 28. november 1994.

Jeg kan trygt si at "Nei til EU vant folkeavstemningen", fordi alle de som var med i Nei-fronten også var medlemmer i Nei til EU, eller i hvert fall følte seg og oppførte seg slik. De sitter her i salen: ledere og andre nøkkelfolk fra Nei-partiene, fra yrkesorganisasjonene på Nei-siden, miljøvernorganisasjonene og andre organisasjoner. Og alle samarbeidende aksjoner: Fra Borgerlige mot EU til Blondiner mot EU. Aksjonen "Pøbler mot EU" bør ikke oppmuntres for sterkt, og nevnes derfor ikke her.

Jeg velger å begynne min tale på denne seiersfesten på denne måten fordi jeg stadig kommer til å bruke ordet "vi", og jeg har nå fått sagt hvem jeg da mener. Med "vi" mener jeg "dere", med "vi" mener jeg "oss alle". Vi vant.

Dette er en seiersfest. Rettere: Dette er seiersfesten, fordi vi ikke riktig har tatt oss tid til å feste. Det vil si: ut over de helt nødvendige døgnene vi helt utslitte maktet de siste dagene av november i fjor.

Vi feirer også halvårsdagen for folkeavstemningen. Denne dagen fikk vi vite meget om allerede under EU-kampen: Vi skulle nå i seks måneder ha drevet hjelpeløst alene rundt i Nord-Atlanteren. Venneløse skulle vi ha sett hvordan bedriftene våre i tette strømmer flyktet til Sverige, Danmark og Finland, om ikke lengre vekk. Våre aksjepapirer ville som følge av kursras vesentlig kunne tjene som brensel. Noe som ville komme godt med, siden renteoppgangen ville gi lite rom for andre innkjøp, særlig for de nye titusener av arbeidsløse.

Vi kan le av dette i dag. Og vi skal ikke si at all oppgang skyldes at vi sa Nei. Men det nordmenn nå sikkert vet, det er at skremslene fra Ja-siden ikke var sanne.

I Sverige er situasjonen motsatt. Når stemningen der er snudd så radikalt, er det fordi svenskene nå sikkert vet at løftene fra Ja-siden heller ikke var sanne.

Finn Gustavsen myntet ut den setning som jeg kanskje er mest uenig i av alle politiske sentenser: "Vi vant folkeavstemningen i 1972, men vi tapte hver eneste dag etterpå". Hva hadde Norge vært i dag, om vi hadde tapt i 1972? Arne Haugestad og jeg har lenge hatt et svært godt og hyggelig samarbeid, men han knurret en del over mitt lederskap den første tiden. Mitt svar var hver gang det samme, det vi alle vil være enige i: "Arne Haugestad har skrevet navnet sitt med gullskrift inn i Norgeshistorien".

Noen har brukt Finn Gustavsens sentens på tiden etter 28. november. Jeg er igjen helt uenig. Hver dag når jeg våkner, er en av mine første tanker: "Norge er fremdeles et selvstendig land og ikke en del av en union". Det er Stortinget som bestemmer i landet, og vi velgere kan etter hvert sørge for flertall av unionsmotstandere på Stortinget. Vi har en nasjonaldag om våren, syttende mai, i årets vakreste måned. Den var lenge omstridt, det har vi lett for å glemme. Vi trenger en nasjonaldag også i mørketiden. Hva med 28. november?

Høyre var i forrige hundreår et unionsparti. Det ble tvunget over på et annet standpunkt, og etter 1905 var det aldri snakk fra det hold om nye folkeavstemninger for å få oss inn i unionen på nytt. Etter 1972 fant Ja-siden seg i Nei-seieren, og mange fra det hold sa senere at "det var nok best det gikk som det gikk". Et vesentlig argument har vært at en ikke skal gjennomføre dype og grunnleggende endringer i en nasjon uten at de har støtte i et meget sterkt flertall. Og aldri dersom vesentlige grupper i folket føler endringene som et alvorlig overgrep mot deres demokratiske og sosiale rettigheter.

Slik Ja-siden i Norge uttaler seg og oppfører seg, kan vi dessverre ikke ha tillit til at det samme vil være tilfelle denne gangen. Men Ja-siden kan bare få oss inn i unionen i overskuelig framtid dersom den ved stortingsvalget i 1997 klarer å få to tredjedeler eller fler unionstilhengerne inn på tinget. Det paradoksale er at de bare kan nå dette målet, som jeg tror er statsministerens og andre ledende Ja-folks absolutt fremste mål, dersom de klarer å få folk til å tro at stortingsvalget 1997 ikke har noe med EU å gjøre. Derfor ser vi at de meget klare og aggressive uttalelsene nå er dempet. Vi kan ikke ta sjansen på å la oss overliste av slikt.

Og derfor er dette landsmøtet ikke bare en seiersfest. Det er også et møte som skal diskutere hvordan vi rolig og planmessig skal forsvare Nei-seieren, hvordan vi skal vedlikeholde og videre bygge ut kunnskapsressursene våre som var en vesentlig årsak til at vi vant. Og fram for alt: Hvordan vi skal bevare og helst forsterke det brede samholdet i Nei-fronten.

Ja-siden og media skal ikke få lov til å tilbakestille norsk politikk til tiden før 1988.

Det er en seiersfest. Etter seks år og tre uker. Hvordan var disse årene og ukene?

Opplevde vi det samme? Det var en så avgjørende del av livet vårt at vi ikke kan regne med å gjøre en tilsvarende viktig innsats noen gang senere.

Jeg tør ikke opphøye meg til talsmann for alle dere som er her i dag. Det vil for hver og en av oss være for mange vesentlige personlige følelser og erfaringer som melder seg når vi tenker tilbake.

For meg har det vært de viktigste årene i livet mitt, og de har omfattet hele ti prosent av det. Jeg er vitenskapsmann, og jeg synes forskning er meget mer spennende enn politikk. Jeg har holdt på med politikk hele mitt voksne liv, men har alltid valgt vitenskapen som yrke. Men noen ganger er politikk viktigere enn forskning og alt annet du synes er spennende.

Det har vært forferdelige år, fordi oppgaven har vært så overveldende. Forferdelige år, fordi det var utrolig at vi i Norge skulle komme i den situasjon at vi på ny måtte kjempe for å bevare vår selvstendighet.

Svært mange her har hatt et meget stort ansvar i disse årene. Et stort ansvar - men likevel en lettelse å ha det. Fordi det ga mulighet for å sette alt inn for vår felles seier.

Det har vært utrolig lærerike år. Det har vært nødvendig å lære nesten alt om norsk politikk på ny, i et nytt lys. Samtidig måtte vi lære om forholdene i andre land og i EU - og se dem i sammenheng med norske forhold.

Det har vært år hvor vi, og her kan jeg trygt si "vi", har fått lære landet å kjenne på en ny måte. Landet ser annerledes ut, i maksvær om sommeren, fra biler på glatte veier i mørke høstkvelder, i gnistrende kalde vinternetter, når du samtidig vet hva som står på spill. Vi har møtt mennesker, tusener på tusener av dem. Alle ulike, alle med sitt eget, enestående og verdifulle bidrag til det som til sammen er Norge.

Alle i salen her har sitt å fortelle. Og hvorfor ikke skrive ned en del av det, som bidrag til Norgeshistorien: For det er Norgeshistorie vi har skapt. Hvorfor skal den bare skrives av dem som media la mest merke til, når vi alle vet at seieren var noe vi skapte sammen.

Også på dette landsmøtet vil vi takke fortjente tillitsvalgte og ansatte. Egentlig hundreogførtitusen, om det skulle være rettferdig. Det kommer senere, for lederens landsmøtetale er ikke en slik post. I den skal de store linjene trekkes, de viktige politiske tingene sies. Og en del personlig, på fallrepet. Men hvordan skal jeg, på landsmøtet etter folkeavstemningsseieren, kunne si de viktige tingene uten å takke for den utrolige innsatsen som ble gjort av medlemmene, enten de nå var ansatte, tillitsvalgte eller frivillige aktivister. Til sammen kunne de regnes i titusentall. Til sammen utgjorde de det som nettopp var den viktigste politiske kjensgjerningen i EU-kampen.

Vi mistet noen underveis. Torstein Eckhoff, Aslak Versto og andre ble borte mens vi trengte dem mest. Jeg skulle tro alle som sitter her, nå vil ha folk de kjente i tankene. Andre som heller ikke fikk være med helt fram til seieren.

Jeg har vært leder i Opplysningsutvalget og deretter i Nei til EU fra starten av. Sammen med mange andre fikk jeg et oppdrag. Allerede i det aller første settet av våre senere så velkjente transparenter finnes det en der det stod: "Utvalget må arbeide i minst fem år". På en annen stod det: "Vi ønsker en åpen, saklig, allsidig og grundig drøfting, der flest mulig trekkes aktivt med". Og på en tredje stod det en setning som dere alle vil nikke klokt og gjenkjennende til: "Den beste strategien for en demokratisk massebevegelse er en felles oppfatning av virkeligheten".

Oppdraget er utført. Også på den måten som vi sa det burde skje. Vi gjennomførte den strategien vi fra begynnelsen av trodde ville føre til seier.

Jeg må nå få lov til å takke alle i Nei til EU. Takke for den tilliten og støtten dere har gitt meg i å gjøre min del av jobben. Jeg må få takke dere for alt jeg har lært. For det jeg har fått oppleve av landet vårt. For det dere har latt meg få del i av hva dere står for, gjennom tusener på tusener av personlige møter.

Seirherrene skriver historien, heter det. Så la oss gå i gang. Ja-siden har allerede lenge forsøkt å påtvinge oss sine versjoner.

Det betyr ikke at de bevisst fordreier kjensgjerninger. Men bare at de har et annet perspektiv enn oss. Både vi og de må filtrere den overveldende informasjonsmengden. Vi må alle velge ut hva vi mener er vesentlig for det i situasjonen vi vil handle i forhold til, eller forstå. Og vi velger oss ord og begreper vi kan bruke til å tolke og sette i sammenheng det vi velger å legge vekt på. Vi må velge perspektiv. Å si noe annet er å lure seg selv og andre.

Forskjellen mellom Ja-siden og Nei-siden er først og fremst to radikalt forskjellige perspektiver, både når det gjelder politisk virkelighetsoppfatning og når det gjelder valg av arbeidsform. Vi kjente Ja-sidens perspektiv og Ja-sidens kolossale overtak i tradisjonell politisk makt. Vi vant ved bevisst velge et annet perspektiv som helt gjennomsyret vårt arbeid. Vårt perspektiv var vår strategi.

Ansvaret for Ja-strategien ligger hos to av de virkelig tunge aktørene på Ja-siden: Gro Harlem Brundtland (med et klart medansvar for Thorbjørn Jagland) og hos NHO-ledelsen og dens mange medspillere. Og det er ingen grunn til å anklage dem for å komme for sent på banen eller å ikke satse sterkt nok. De la opp en strategi som var meget vel gjennomtenkt og ble gjennomført med stor kraft. Det var en helt riktig strategi, vurdert ut fra disse aktørenes perspektiv. For de hadde stort sett et felles politiske verdensbilde og felles oppfatning av innhold i og bruk av politiske virkemidler.

Allerede i juni 1988 påla statsministeren departementene å passe på at alle nye lovforslag nøye fulgte EFs regelverk. Fra da av var EU-kampen i gang.

Det er ikke plass i denne talen til å bruke mange linjer på statsministerens strategi. Jeg vil skrive mer om det senere. Men det er viktig å huske at hun under valgkampene i 1989 og i 1993, begge ganger gjorde meget bestemte forsøk på hindre at velgerne skulle forstå at EU-saken var den viktigste ved valget. I 1989 lyktes hun. I 1993 ikke.

Det er viktig å huske hennes forsøk på bortforklaring av den meningen ordet union hadde i Maastricht-traktaten, hennes uvilje mot å være konkret om EU-regelverket og dets autoritet. Hun gjentok og gjentok at det jo bare dreide seg om et frivillig samarbeid mellom demokratiske nasjoner. "Skal Norges plass stå tom?" - det husker vi også.

Så kom i tillegg hele EØS-spillet, folkeavstemingsrekkefølgen og plasseringen av folkeavstemningen til et tidspunkt da det var stor sjanse for dårlig vær i de typiske Nei-distriktene.

Statsministeren hadde makt og brukte den, meget mer konsekvent og bevisst enn noen annen på Ja-siden, også når vi ser på hele det nordiske bildet.

Det var videre viktig å definere Nei til EU ut av bildet. Til det kunne også Europabevegelsen brukes, og den fikk en nokså ublid behandling. Hvorfor?

Europabevegelsen var kanskje først og fremst nyttig for Ja-sida ved at den hjalp til med å gjennomføre en av dens viktigste strategiske beslutninger: Å definere Nei til EU ut av det som velgerne skulle fås til å oppfatte som den "egentlige, seriøse debatten". Den som foregikk i massemedia, og der mellom de tradisjonelle politiske aktørene, nemlig de politiske partiene og deres vanlige støttespillere. Slik sett ble Europabevegelsens overspill paradoksalt nok brukt mot Nei til EU: "Se slik oppfører de seg, skrikhalsene, amatørene, populistene i disse uansvarlige organisasjonene. Her gjelder det å holde seg til dem dere er vant til å stole på. Til dem som er kompetente til å forstå og vurdere seriøst alt det disse demagogene lager slikt bråk om. Stol på Regjeringen, embetsverket, NHO og deres bedriftsledere, og alle Ja-kommentatorene i media."

Nå sier Europabevegelsen at den neste gang vil ta lærdom av Nei til EU. Tja, det kan den jo si. Men vet den hvor grasrota er, og hvordan en grasrot ser ut om de skulle treffe på en?

Dessuten lurer det en stor fare i å prøve å kopiere Nei til EU. Ens egne politiske holdninger er nemlig ikke uavhengig av hvordan en driver sitt politiske arbeid. Jo mer hell Europabevegelsen medlemmer skulle ha med å bruke Nei til EUs arbeidsform, jo større er risikoen for at de etter hvert vil forstå og sette pris på folkestyret og likhetsidealene, og en dag våkne og finne at de er blitt EU-motstandere.

Når jeg kommenterer media i den delen av talen som følger nå, må jeg gjøre oppmerksom på at jeg holder VG og NRK-Dagsrevyens politiske redaksjon utenfor.

Over 90% av alle aviseksemplarer som ble trykt pr. dag kom fra aviser med et klart redaksjonelt Ja-standpunkt. Likevel var pressebildet etter min mening bedre for oss enn i 1972. Dette må jeg forklare.

Det er tre typer stoff det først og fremst dreier seg om: Kommentarer fra medlemmer av redaksjonene, politisk nyhetsjournalistikk og debatt. Debattinnslagene kan igjen deles inn i: Innsendte artikler, leserbrev og "Kort og godt"-spalteinnlegg.

Kommentarene var greie. Med enkelte viktige unntak var det bare Ja-synspunkter. Om de var grovkornede eller siviliserte spilte liten rolle, fordi de etter min mening hadde svært liten direkte betydning for meningsdannelsen.

Likevel: Ja-siden ble i ikke liten grad offer for den vulgærpropaganda som dens egne karrikaturtegnere, inspirert av kommentatorene, presterte om Nei-siden. Mange av Ja-sidens feilslåtte annonser, plakater og andre utspill kan vanskelig forklares på andre måter at de selv trodde på denne propagandaen: Vi på Nei-siden var kunnskapsløse, fremmedfiendtlige, redde for det ukjente og sneversynt nasjonalistiske og naive. På standardtegningen av oss i VG satt vi med nisseluene trukket godt ned over ørene, mens vi tittet mistroiske og forskremte ut fra snøhulene våre på en natthimmel dominert av det praktfulle nye stjernebildet: Tolvstjernene i sør.

Det falt dem visst ikke inn at slike tegninger riktignok ville skape opphisset glede hos opptil 10-20% av velgerne, men at det til gjengjeld ville være minst 40-50% som følte seg personlig latterliggjort og derfor ble sterkere knyttet til sitt Nei-standpunkt.

La meg ikke bli alt for helgenaktig. Vi gjorde også fra tid til annen tilsvarende dumheter. Svært mange karrikaturer av statsministeren irriterte meg grenseløst.

Men i denne EU-kampen var det nyhetsreportasjene, intervjuene, den undersøkende journalistikken som betydde aller mest for meningsdannelsen. Jeg er ikke i tvil, og jeg slo alltid først opp på disse sidene når jeg leste en avis.

Og her var det avgjørende og positive forskjeller fra 1971-72. Jo da, de fleste av disse journalistene var nok Ja-velgere. Og det kunne skinne gjennom, sikkert ofte uten at journalisten hadde ment det. Men ikke den argeste Ja-redaktør ville, eller for den saks skyld kunne stoppe en virkelig interessant sak, selv om den talte aldri så mye til fordel for Nei-siden. Og jeg tror at opptellinger ville vise en overraskende god balanse i svært mange aviser. Sjelden fifty-fifty eller nær det kanskje, men allikvel ikke så meget å klage over fra vår side.

Vi fikk aldri noen pressemedarbeider som skulle føle stemningen i pressekorpset på pulsen og stryke journalistene med hårene. Når det derimot gjaldt å få plassert i Ja-avisene stoff som var for godt til at journalistene kunne avslå det, utviklet imidlertid både vi og Europabevegelsen stor dyktighet. Så meget fikk vi inn at en av de beste, og mest yrkesetisk orienterte av nyhetsjournalistene i november fant det nødvendig for sin samvittighets skyld å publisere et helsides selvransakende oppgjør med sin egen praksis på området.

Debattstoffet var også overraskende godt balansert, med Arbeiderbladet som det lysende forbildet. Leserbrevene er det viktige i lokalpressen, og der hadde vel vi overtaket, skulle jeg tro. Jeg er blitt populær i "Kort og Godt"-, "Meninger Om Mangt"-redaksjonene, og på annet tilsvarende hold fordi jeg la vekt på deres stoff og alltid leste det grundig. Det var nok noen tilfeller av industriell masseproduksjon av slike brev, men stort sett var de ekte. Og til nytte for å følge visse typer ordskifte.

Vi var redde for at den situasjonen som skildres her skulle feies til side av en flom av brutal ensidighet og skrekkoppslag de siste to ukene, etter det ventede svenske Ja. I de aller fleste aviser skjedde dette ikke. Honnør til dem for det.

Jeg slapp selv utrolig billig unna i pressen. Andre som sitter her har vært utsatt for smålighet jeg ikke misunner dem. Det skyldtes nok at jeg visste at jeg måtte sørge for å holde hele EU-kampen ut. Jeg valgte derfor en profil som gjorde at journalister ikke syntes jeg var noe godt utgangspunkt for spennende intervjuer. "Karisma som en gammel Lada, politisk gangsyn som en blind merr" er VGs oppsummering av min innsats. "En elendig taler," mente en journalist i Bergens Tidende å kunne konstatere. Antakeligvis etter at han for tiende gang hadde fått i oppdrag å møtereferere min detaljerte gjennomgang av arbeidsløshetsutviklingen innen de enkelte EU-stater. For øvrig et av mine glansnumre.

En ting var iallfall Ja-media stort sett enige om: Det måtte være vanskelig for Nei til EU å ha en leder som så fullstendig manglet evnen til å få kontakt med alminnelige mennesker. Senest i går ettermiddag, etter et opptak for Dagsnytt Atten, sa en meget velvillig NRK-medarbeider det slik: "Men jeg tror kanskje nettopp det at du er så klønete når du skal snakke med folk, det kan ofte virke sjarmerende." Jeg vet at forklaringen er en annen: Jeg har hittil i mitt liv, tydeligvis i motsetning til visse andre, aldri møtt et "alminnelig" menneske.

Også fra egne rekker kunne skarp kritikk komme. Etter valgkampåpningen i Trondheim i juni nittifire uttalte Klassekampen at "Kristen Nygaard ser ut som en halvgammel professor i dress og slips. Da hjelper det ikke om budskapet er bra." Selv var jeg ikke så verst fornøyd med det. Professor er jeg jo, og å bli kalt "halvgammel" etter fylte sekstisju år er direkte smigrende.

Men i Klassekampen ledet imidlertid dette til skarpe negative ideologiske reaksjoner fra leserne. Min reaksjon var annerledes. For kaderkritikk må en ta alvorlig. Jeg kjøpte fluksens olabukse og annet utstyr og fikk det godkjent av journalisten. Og på neste møte kunne jeg opptre i korrekt feltmessig antrekk. Jeg må få nevne at Klassekampen ennå ikke har dekket den tilsendte klesregning.

Og aller grovest mot meg var Ungdom mot EU. I deres Asteurix-tegneseriehefte går jeg igjen som "Neibelix" i Pål Hansens uforskammet treffsikre strek. Vel, vel.

Vi hadde noen få aviser på Nei-siden. Og takk skal de ha for sin innsats. Men vi har ikke noe virkelig sterkt slagkraftig riksdekkende medium som tar utgangspunkt i Nei-sidas perspektiver. Dette er meget farlig. Etter min mening er det å skape et slikt medium, helst i form av en dagsavis, den viktigste oppgaven alle EU-motstandere i Norge burde gått sammen om. Norge trenger en slik avis. En politisk avis, en kulturavis. En som overlater tabloidstoffet til andre, men som blir landets fremste og mest spennende debattorgan. En seriøs avis, en munter avis. Den som holder deg orientert om det du trenger å vite, også om Ja-synspunktene. Som alle Nei-partiene og Nei-organisasjonene synes de behandles redelig av, selv om de ikke kan styre avisa og av og til er rasende på den. En abonnementsavis med et nøkternt forhold til mål om størrelse og opplagstall. Som vet at stabilitet og sunn økonomi trengs for å sikre at vi ikke på ny går inn i en EU-kamp uten en Nei-avis som når fram til våre opinionsdannere.

Min konklusjon om Ja-siden er at vi fikk en avstemning der alt var lagt til rette så optimalt fordelaktig for Ja-sida som det var mulig å få til av dem som hadde makta. Ja-sida kan aldri mer regne med å få så mange faktorer på sin side. Trass i det tapte den.

I tråd med vår grunnstrategi satte Opplysningsutvalget med det samme i gang arbeidet med å utforme det som skulle bli Nei-sidens felles plattform. "Først og fremst må vi igjen gjøre det klart for oss selv hva det er som er bærebjelker i vår samfunnsform" står det på en av de første transparentene. Og "bærebjelkene" fulgte oss videre. Den første formuleringen var slik:

"Opplysningsutvalget tar utgangspunkt i de holdningene som lå til grunn for utfallet av folkeavstemningen i 1972:

Verdier som skal stå sentralt er:

frihet, selvstendighet og folkestyre, antirasisme,

spredning, og ikke konsentrasjon av makt og innflytelse

sosial rettferd og internasjonal solidaritet,

vern om livsmiljøet og om den velferdsstaten vi har bygget.

Meget er annerledes, men vårt syn på hva som er rett og urett i samfunnet, og vårt ønske om frihet til å bestemme hva slags samfunn Norge skal være, er det samme."

Vi definerte meget bestemt, og fra første stund, Opplysningsutvalget som en antirasistisk organisasjon. I Nei til EU fikk vi i vedtektene at rasistiske holdninger skulle kunne lede til eksklusjon. Og ekskludere, det gjorde vi i en del tilfeller.

Noe av det første Opplysningsutvalget om Norge og EF gjorde etter starten i november 1988 var å innarbeide N-en med den norske flaggstripen som sin, og senere Nei til EUs logo. Vi brukte ikke flagget i vår grafiske profil, det skal brukes med respekt, og ikke for ofte. Men nok. Ja-siden gjorde narr av flagget helt inn mot sluttspurten. Da var det for sent for Høyre å lage "høyrebølge" med flaggstripe i. Men rett skal være rett, de brukte et flagg som sentralt symbol de også, hele tiden. Unionsflagget. Vi protesterte aldri på det.

I 1972 var AKP-miljøene utestengt fra Folkebevegelsen, og de hadde sin egen aksjon: AKMED - Aksjon mot EEC og dyrtid. Jeg mente det var helt nødvendig å unngå en slik splittelse denne gangen. Ledelsen i AKP og i RV ble trukket inn i arbeidet omkring Opplysningsutvalget på fullstendig lik linje med alle andre, og som dem løpende orientert og konsultert om alle viktige veivalg. Dette synet ble formidlet til, og slo gjennom i alle våre fylkesutvalg uten store motforestillinger.

Nei til EU ble preget av at organisasjonen var en møteplass for mange svært ulike organisasjonskulturer. Noen ganger slo dette ut i svært skarpe og vel livlige debatter. Vi har alle en del slike i friskt minne. Men hver gang det virkelig gjaldt, klarte vi å stå ubrytelig sammen.

Nå er vi over i en ny situasjon, og diskusjonene går igjen høyt. På bakgrunn av det som skrives i media, må jeg for ordens skyld få peke på at jeg til å begynne med var i solid mindretall i mitt eget styre. Men vi vet at seieren vår må forsvares, og det har allerede samlet Nei til EU i en klar prioritering av å holde hele Nei-fronten samlet i tiden framover.

EØS-saken var den som alle ventet skulle skape en splittet Nei-front. Det var ikke mulig å samle alle EU-motstandere om et Nei til EØS. Saken var også så viktig at Nei til EU, som hadde stor oppslutning om Nei-standpunktet, satset meget kraftig for å forsøke å stoppe avtalen. Samtidig visste vi at vi etter EØS ville få den neste, og enda viktigere kampen om EU-medlemsskapet. Og den kampen kunne ikke vinnes uten at alle EU-mostandere samarbeidet.

Jeg husker at vi en dag hadde sendt et brev om EØS til Kristelig Folkepartis stortingsgruppe. Et brev som neppe ble mottatt med stor velvilje. Dagen etter fikk jeg en telefon fra Kjell Magne Bondevik som sa han måtte få referere for meg ordrett hva han kom til å si om forholdet til Nei til EU på et møte i Larvik, slik at ikke media kunne skape motsetninger mellom oss ut over det som det helt saklig var dekning for. Og jeg hadde hele tiden stadige kontakter med Kjell Magne Bondevik, Kåre Gjønnes og andre i gruppen.

På landsmøtet i Førde hadde vi et meget grundig oppgjør, som la grunnlaget for at vi fikk en meget dyktig EØS-tilhenger i styret. Og etter det hadde vi ingen virkelig alvorlige konflikter om EØS-saken fram til seieren var vunnet.

Det ble fra alle sider vist en imponerende vilje til å legge motsetninger til side.

I Nei-fronten hadde vi regulære toppmøter der ledelsen i alle de viktige organisasjonene deltok. Møter der argumentasjon, strategi og konkrete tiltak ble grundig diskutert, ofte med omfattende underlagsmateriale.

Dessuten hadde vi de ukentlige møtene i Nei til EUs lokaler, mellom ledelsen der og lederne i alle Nei-partiene og SME på Stortinget og deres nærmeste. Det var der den aktuelle situasjonsrapporteringen forgikk og den løpende samordningen ble gjennomgått. En må også huske på at Nei-organisasjonene gjennom hele seks år hadde bygget opp et tillitsforhold til Nei til EU og seg i mellom, et tillitsforhold som hadde stått sin praktiske prøve i det daglige arbeid mange steder og på alle plan. I kommuneleddet i hvert fall fra 1992-93 av, i fylkesleddet ennå ett til to år tidligere.

Det lå ingen ting "naturgitt" i at vi skulle vinne. De fleste politiske forståsegpåere smilte overbærende av Opplysningsutvalget om Norge og EF og senere Nei til EU de første årene. Det overraskende er at ingen av disse dyktige forståsegpåere gjorde noen alvorligere forsøk på virkelig å finne ut hvordan Nei til EU ble bygget opp og fungerte - kunnskapsmessig, organisatorisk, politisk. De burde jo nokså raskt ha sett at noe spesielt holdt på å skje. De oppdaget etter hvert at den utrolig brede fronten de trodde de lett kunne splitte, tvert i mot viste seg ubrytelig robust. Hvorfor var ingen av dem interessert i å finne ut hva som bandt Nei-siden sammen? Det vil si, bandt oss sammen ut over at vi jo i følge Ja-siden var kunnskapsløse, fremmedfryktende, visjonsløse og på grensen til brunfarget nasjonalisme.

En kan stille seg disse spørsmålene. Det lille som fra tid til annen kortfattet stod, regner jeg ikke som reellt arbeid. Svarene må være: Det som var politisk og organisatorisk interessant ved Nei til EU lå utenfor våre politiske medias verden og dens definisjoner av hva som det var verdt å bruke spalteplass på. Det var statsministeren og hennes ganske riktig meget vel gjennomtenkte planer som var viktige, og som imponerte.

Vi var definert som amatører, og hva vi gjorde ble sett i lys av statsministerens spill. Vi ble ikke oppfattet som politikere, men heller som et uunngåelig uttrykk for uvitende og til dels grumsete holdninger langt der ute og nede i folkedypet.

For media er oppsummeringen av EU-kampen i én setning enkel: "Statsministeren tapte". Jeg tror knapt det ville være noen i media som ville oppsummere med setningen: "Nei-velgerne vant".

Det betydde kanskje også litt at Ja-sidas utspill foregikk på lettere tilgjengelige steder enn Korgen, Snåsa, Selje, Florø, Bergen, Vindafjord og Vinje og alle andre underlige lokaliteter der lokalpressen senere kunne berette om vellykte Nei-møter med femten-tyve frammøtte. Den første tida var møter vellykte om det kom femten-tyve mennesker. Det var ingen problemer med å diskutere og formidle og innarbeide Nei-strategien. Det foregikk på møte etter møte. Lokal- og av og til regionpressen møtte lojalt og kunne formidle inn til hovedstaden at folk fra Nei til EU-ledelsen hadde holdt nok et av sine kjedsommelige foredrag der de heller ikke denne gang hadde noe nytt å fortelle. De samme transparentene med arbeidsløshetsstatistikk, dommer i EU-domstolen, tørre paragrafer i Roma- og Maastricht-traktatene og så denne "steinrøysa". Ingen kunne av slike referater forstå hva som virkelig foregikk: Oppbyggingen av Norges største politiske organisasjon. Og diskusjonene ut over i nattetimene etter møtene, og samtalene mellom nøkkelfolk i lokalmiljøene kom jo ikke i avisene, heller ikke de utallige arbeidsutvalgsmøtene, styremøtene, studiegruppemøtene, kontaktmøtene mellom viktige organisasjoner osv., osv.

Alt dette er gode forklaringer på hvorfor vi ganske uforstyrret fikk bygget opp Opplysningsutvalget om Norge og EF og deretter Nei til EU. Nå hadde vi ikke noe å skjule, og vi hadde vel syntes det var stas om noen berettet i avisene rimelig innsiktsfullt om det som skjedde. Men det passet jo oss også ganske bra at vi under hele EU-kampen fikk drive vårt egentlige organisasjonsarbeid i fred.

Har Ja-mediene nå omsider endret mening om Nei til EU? Neppe. Derfor vil media i en eventuell ny EU-kamp nok tenke og oppføre seg akkurat som sist. Vi kommer til å vinne, og med større margin. Jeg tror at et eventuelt "polskesug" vil virke enda mindre dragende enn "svenskesuget".

Fra slutten av mai så vi at MMI-meningsmålingene (de vi fra da av valgte å følge) stabiliserte seg i den forstand at Nei-andelen ble liggende mellom 43% og 46% når "Vet ikke" ble tatt med som egen gruppe. Materialet viste meget stor stabilitet i Nei-standpunktene hos velgerne, og en stor sikkerhet hos dem på at de skulle avgi stemme.

Vi så at om dette holdt seg, og vi fikk en såpass høy valgdeltakelse som 80%, ville det være nok for oss til å seire, selv om vi ikke skulle vinne en eneste velger fra "Vet ikke"-gruppen. . Også med en så ekstremt høy deltakelse som 85%, ville seieren være inne. Det var ikke nok for Ja-siden å vinne absolutt alle "Vet ikke"-velgerne, de måtte også gjøre et solid innhogg blant de sikre Nei-velgerne.

Det var derfor denne indikatoren vi hele tiden fulgte: Antall Nei-stemmer når "Vet ikke"-gruppen var regnet med, pluss informasjon om stabilitet i Nei-standpunktet. Ja-siden ble forledet til å se situasjonen som meget mer mulighetsrik enn den virkelig var, fordi en der gikk over til å fjerne "Vet ikke"-gruppen, og ikke trakk sannsynlig valgdeltakelse inn i bildet. Det var det som skapte forsideoppslagene med barometerpilene og tallparene 42-58, 46-54, 48-52 og så videre inntil det av oss forutsagte og av Scan-Fact påståtte "51-49" i VG den siste dagen.

Slik vi så det, viste tallene at vår strategi hadde vært riktig, og at vår argumentasjon hadde nådd fram. Det ble derfor en situasjon hvor vi meget sterkt innprentet at vi måtte fastholde og stadig gjenta vår kjerneargumentasjon omkring "Folkestyre eller union", "Solidaritet eller union", "Miljøvern eller union". "Ingen eksperimenter" var budskapet. For eksemplel mente vi at vi kunne gått til kraftig motangrep mot Ja-sidens sikkerhetspolitiske argumentasjon, resonnementene var ferdig utformet. Men vi valgte å la Ja-siden dominere den debatten, fordi få var interessert i den blant de velgerne vi var med å kjempe om, og fordi vi ikke ville at det temaet skulle erobre større plass i debatt-bildet. Vi var i en situasjon hvor det viktigste var å ikke gjøre feil. Kanskje kunne vi ha vunnet flere velgere med en mer "ekspansiv" argumentasjonsstrategi, men for oss var det viktigste sikkert å få flertall - ikke kanskje å få et stort flertall.

Etter min mening var Ja-siden aldri i nærheten av å vinne overtaket det siste året før avstemningen. Mange trodde det de siste ukene, noen tror det ennå.

Vi la vekt på å ikke gjøre feil. Men også på å holde et meget høyt aktivitetsnivå. Nei til EU sentralt formidlet og fordelte ca. 100 foredragsholdere til ca. 1000 møter i september, oktober og november. I tillegg kom alle møtene som brukte lokale krefter. Så var det de virkelig store massemobiliseringene: 25. september over hele landet. Kjempedemonstrasjonen i Tromsø som var med på å ta luften ut av det svenske Ja-et, slik at vi kunne snakke om svenskesuget som gjorde svenske av seg. Og så, så kom MEGA-demonstrasjonen i Oslo 19. november. Ingen som var med på den vil kunne glemme den. Den ga selvtillit. Media la ikke skjul på at de var helt overveldet av styrken i engasjementet.

Vi var klar over at Ja-siden ville ta langt de fleste av de "gjenværende" tvilerne i sluttfasen. Selv hadde jeg derfor lang tid i forveien planlagt å bruke de siste ukene i det vi kunne kalle "tvilerland". Halvannen måned før folkeavstemingen ble det kastet om. Vi ble overbevist om at det var ennå viktigere å sørge for at frammøteprosenten i de sterke Nei-distriktene kom opp på høyde med de sterke Ja-distriktene, og helst høyere. Slik meningsmålingene lå an, meget stabile, tegnet det bra. Men det var tre grunner til engstelse: 1) Folk i de sterke Nei-distriktene kunne bli forledet til å tro at seieren var inne fordi de så å si bare var omgitt av Nei-velgere. 2) Frammøteprosenten i Nei-distriktene var i 1972 (og ved vanlige valg) ofte 5-10% lavere enn i Ja-distriktene. 3) Ja-sidas veloverveide plassering av folkeavstemningsdatoen så sent som 28. november hadde selvsagt også sammenheng med at det da var større sjanser for dårlig vær, noe som stort sett bare ville kunne gi store utslag i Nei-distriktene.

Allerede om sommeren hadde vi kontaktet Meteorologisk institutt for å få værdata. Det viste seg å ville koste penger, og siden vår situasjon var at vi måtte være forberedt på det verste i alle fall, ble Aksjon Frammøte forberedt ut fra forutsetningen om at det kunne bli meget dårlig vær. Nå, i oktober, ble aksjonen trappet kraftig opp, egen saksforbereder ansatt, sjekklister og standardplaner etter hvert sendt til alle lokallag. Det var ikke på noe sted tale om å nedprioritere "tvilerland", der det jo viste seg at svært gode resultater ble oppnådd mange steder. Men organisasjonen fikk meget klare beskjeder om hva som var aller viktigst. Helt fram til den siste lørdagen, søndagen og ut på mandagen var det løpende kontakt mellom sentralleddet og fylkesleddene, og fylkesleddene og kommuneleddene om hvordan det lå an med Aksjon Frammøte, og innen kommunene ble folk kontaktet og hjulpet, uansett hvor avsides de bodde. I dette arbeidet ble alle aktive Nei-organisasjoner i kommunene trukket inn. Det var så langt fra en ren Nei til EU-aksjon, tvert i mot var den vel det beste eksempel på at alle viktige organisasjoner i lokalmiljøene og også selve den grunnleggende, uformelle naboskapsorganisasjonen for fullt trådte i funksjon.

Selv brukte jeg all den tid jeg ikke måtte være i Oslo (og det var selvsagt utrolig meget å gjøre) til å reise rundt i de sterke Nei-distriktene for, sammen med våre egne og de andre Nei-organisasjonenes aktivister, å være med på å få alvoret i situasjonen til å gå opp for folk. Jeg snakket med svært mange folk i media. På det sene tidspunkt var det å få et intervju med Nei-lederen i alle fall godt stoff, også i Ja-avisene og i NRK (der det jo lokalt var mange Nei-folk). De spurte alle som en om hvorfor jeg brukte tid hos dem, der det knapt nok var en tviler å hente inn. Det måtte da være gal bruk av tid. Jeg svarte at i en folkeavstemning teller alle stemmer likt, men de teller først når de er lagt i stemmeurnen. Folk måtte være forberedt på dårlig vær, og mentalt ha innstilt seg på at de under alle omstendigheter skulle fram til valglokalet. Oppsummeringen var enkel og meget klar, og den ble med ettertrykk spredd i et stort antall lokalaviser og lokalradioer, både NRK og mange, mange andre: "Kommer du ikke fram til valglokalet mandag den 28. november, kan Oslo Vestkant stemme deg inn i EU!". Jeg la ikke vekt på å få dette budskapet spredt gjennom riksmedia, og ingen der fant på å undersøke hvorfor Nei-lederen så ofte var fraværende.

Så kom den 28. november. Regjeringen fikk full klaff. Været i Nei-distriktene ble så dårlig som noen Ja-strateg kunne drømme om. Fjernsynets rapporterte om sterk kuling, innstilte fergeruter, ufremkommelige veier. Statsministeren bemerket på TV at hun syntes det var fint vær. (Den bemerkningen fikk mange velgere til å fly i flint av irritasjon, og fikk dem til å kreke seg fram til valglokalet likevel.)

Men så slo Aksjon Frammøte til. Vi fikk på TV se fiskebåter som fraktet åtti- og nittiåringer gjennom uværet, snøscootere, traktorer, heroisk ploginnsats, og en overveldende strøm av velgerne til valglokalene.

I Nei til EUs valgvake i Spektrum turde jeg ikke slippe meg løs da den første prognosen på 52.6% Nei kom. Vi ventet på frammøteprosentene i de først opptelte Nei-kommunene. Så slo Finnmark til med frammøter på rundt 90%. Fra da av var mine formaninger om å ikke ta noe på forskudd mest gjennomføring av hva vi på forhånd hadde avtalt, for sikkerhets skyld. Og da Oslo-tallene for Ja-siden lå under vårt forhåndsutregnede hypotetiske valgresultat som ville gitt 50%-50%, visste vi at vi ville seire.

Skal vi ikke ta selvkritikk? Hva gjorde vi feil?

Jeg tror ikke vi gjorde noen store feil, grove feil. Men middels store feil var det vel en del av, og småfeil i rikelige mengder. Vi har nok å le av når vi tenker tilbake. Og noen ganger måtte arbeidsutvalget be sitt teologiske medlem om å overbringe vår takksigelse over at tabber ikke ble oppdaget, via de kommunikasjonslinjer vi antok at hun spesielt behersket.

Ja-siden tapte. Hovedgrunnen til det er enkel nok:

Et klart flertall i det norske folk hadde tenkt gjennom EU-saken og kommet til at det var best for Norge med et Nei, og at vi i Norge hadde styrke til å fortsette som selvstendig stat, og ikke burde gå inn i en union.

Det er nødvendig å minne om denne enkle, grunnleggende kjensgjerning fordi den så ofte søkes bortforklart: Vi får inntrykk av at valgforskere vil innbille oss at alt lå i befolkningsstruktur og tradisjonelle holdninger og koalisjoner. Hadde de hatt rett, hadde Nei-fronten vært overflødig - vi hadde vunnet uansett. Eller så fokuseres det på enkeltstående tabber fra statsministeren, Karl Glad, de ulike Ja-aksjonene eller andre.

Den viktigste oppgaven for Ja-siden nå er å tilbakestille norsk politikk til tiden før 1988. Høyrekreftene i Norge, med statsministeren, NHO og Høyre i spissen ønsker oss tilbake til den tid da de kunne hevde at hovedmotsetningen i norsk politikk gikk mellom Høyre og Arbeiderpartiet. En situasjon der alle andre partier og meningsgrupper hadde statistroller, og bare kunne få innflytelse ved å velge mellom eller skifte mellom støtte til det ene eller det andre av disse to partiene.

Siden regjeringen, NHO og Høyre i dag er enige i sitt grunnleggende politiske perspektiv, vil en tilbakestilling bety en effektiv eliminiasjon av alternativer til den politikken som får sitt uttrykk i markedsstaten, den som i dag blir gjenomført av EU.

Denne tilbakestillingen passer også media svært godt. Media er enten private eller offentlige. De er stort sett knyttet opp til enten Arbeiderpartiets offisielle linje, regjeringens, statsministerens linje eller til Høyre. I begge tilfeller er de sterkt markedskonkurranserettet. Viktige innslag i våre offentlige media er nært og ofte nokså ukritisk knyttet til det eksisterende maktapparatet i Norge. De er alle interessert i at deres virkelighetsoppfatning skal dominere. For å oppnå dette, bør Høyre og regjeringen framstilles som glødende uenige, trass i at alle jo kan se at de stort sett står sammen i hovedsakene, og at de fører en ensartet kampanje mot andre alternativer, og forsøker å latterliggjøre dem.

Dernest er tilbakestillingen viktig for å unngå at EU-saken blir sentral i stortingsvalgkampen i 1997. Ja-sidens sjanse til å få oss inn i EU før år 2000 ligger i å føre velgerne bak lyset ved å få dem til å tro at Ja-siden ikke har planer å gjøre nettopp dette.

Skal vi kunne forsvare seieren, må vi også fastholde det grunnleggende trekket i strategien vår: Et fellesskap i oppfatning av den politiske virkeligheten.

Det betyr ikke at alle Nei-partiene eller andre Nei-organisasjoner behøver være enige om alle løsningene på de politiske oppgavene som ligger foran oss. Det er rikelig nok at de alle holder fast ved det de framhevet som viktig i politikken i det de sa under EU-kampen. Vi klarte å holde på en god romslighet i holdningen overfor hverandre i disse seks årene. Vi kan måtte strekke denne romsligheten ennå lengre i årene som kommer, og vi må ikke la oss forskrekke av at Nei-partier fra tid til annen har noen skarpe oppgjør seg i mellom. Husk at det kan ha samlet seg opp ganske meget irritasjon etter at en seks år disiplinert har gått på blekksprutvis arm i arm i arm i arm.

Men jeg kan ikke se noen gevinst ved at et eller annet av Nei-partiene tror de får en liten flik av makt ved å flørte med den nåværende Arbeiderpartiledelsen. Det vil først kunne skje noe når partiet har endret sin politikk på viktige områder, og vendt tilbake til de sosiale grunnholdninger som partiet stod for tidligere. Og ikke tror jeg at den ubestridte lederen for Ja-siden i Norge, statsminister Gro Harlem Brundtland, eller partileder Thorbjørn Jagland, eller nestleder Jens Stoltenberg noen gang kommer til forlate den markedsorienterte tenkningen, fullstendig i tråd med EUs ideologi, som er uadskillelig vevet inn i all deres tenkning.

Ordet EU-pause har vært brukt. Det høres deilig ut. Store deler av det norske folk ønsker det desperat etter seks års slitsom EU-kamp. Johanna og jeg har nettopp hatt fire ukers vidunderlig EU-pause i nabolandet. Vi nøt sommer og sol på en øy i Hellas.

EU-pause. Er det ikke slik at Ja-siden gjerne vil gi oss en EU-pause, mens de så langt fra har tenkt å ta en selv? Det har vært sagt at en nå mer må samle seg om saker som arbeidsløshet, miljø og fordeling. Trenger vi noen EU-pause for å gjøre det? Er det mulig å ta noen EU-pause, selv om det er det vi vil? Er det ikke tvert i mot slik at disse saksområdene er uløselig knyttet sammen med den økonomiske politikken som Ja-siden vil føre etter EUs retningslinjer? Det var iallfall det alle Nei-partiene sa under seks års EU-kamp, og jeg kan ikke se hva det er som skulle ha endret dette siden november.

Det går ikke å betrakte politikken som et hus med adskilte rom for de forskjellige saksområdene, med dører som politikerne kan åpne og lukke etter behag.

Vil Nei-fronten sprekke? Eller vil samholdet bevares og romsligheten strekke til?

Signalene jeg får fra grunnplanet er klare og tydelige, i hvert fall om en ser landet under ett: Dette er ønsket og viljen blant Nei-velgerne, og blant praktisk talt alle Nei-velgerne i alle Nei-partiene. Vi opplevde, i hvert fall alle i denne salen tror jeg, at lojaliteten til Nei-standpunktet var sterkere enn partilojaliteten, og at dette ble mer og mer utpreget etter hvert - slik vi førte kampen.

Dette er for meg den viktigste grunnen til at jeg hele tiden har vært mot at vi skulle fryse organisasjonen på fylkes- og lokalplanet. Nei til EU skal der ikke være et redskap for ensretting. Nei til EU skal i stedet være en møteplass for diskusjon og for fornyelse av samhold og romslighet. Og, som vi har sagt det om og om og om igjen: Nei til EU skal ikke være noe parti. Nei til EU har en annen og viktig rolle å fylle.

Når jeg snakker om å fastholde Nei-strategien, så betyr det også at Nei-partiene og organisasjonene hver for seg må fortsette den arbeidsformen som gjorde at vi vant. De politikere som tror at de kan vinne fram og holde på velgerne først og fremst gjennom mediautspill, de vil få seg en brutal lærepenge. De vil oppdage at de må føre sin kamp på medias premisser, hele tiden innenfor rammen av medias virkelighetsoppfatning. I beste fall en slags yo-yo-tilværelse, opp og ned i takt med den salgsverdi utspillene deres har i mediamarkedet.

Det blir sagt at EU-kampen var bitrere sist, skapte flere sår det tok tid å lege. Jeg tror at det er riktig. Men på samme tid var kampen denne gangen meget hardere, tøffere, alvorligere. Hvordan kan begge deler være riktig?

Det har delvis sammenheng med et bevisst valg fra vår side. Vi var allerede fra starten av i 1988 overbevist om at EU-kampen ville vare lenge, kanskje mer enn fem år. Det la en rekke føringer på hvordan vi måtte arbeide. Det var nødvendig å legge svært stor vekt på å bygge opp et meget stort korps av velinformerte opinionsledere, med en saklig argumentasjonsprofil.

Til slutt, i denne avskjedstalen, noen ord om hvordan jeg har opplevd mine motstandere.

Ja-sidens ubestridte leder, Gro Harlem Brundtland, er på sine måter et imponerende menneske. Hun har en dyp innsikt i tradisjonell politisk makt. Og hun nøler ikke med å bruke den, på alle de områder der den lar seg anvende. Vi kjenner hennes evner som administrator, vi opplever og beundrer hennes arbeidsevne. Men hun står meg ikke nær politisk.

Det var Karl Glad som tegnet NHO i debatten. Også han står meg politisk fjernt. Da han kastet håndkledet i ringen, og satt der i VG i ruteskjorta i ørelappstolen, kom jeg med skarpe advarsler om at dette var utspekulert taktikk - senere bekreftet av Dagens Næringsliv. Men skal jeg være helt oppriktig, nå i ettertid, så må jeg si at dypt inne i meg - så trodde jeg på ham. Og når akkurat han kommer med sine advarsler mot at utlendinger skal kjøpe opp norske bedrifter, så kan jeg nok fnyse. Men jeg blir litt varm om hjerteroten likevel.

Den kvelden svenskene sa Ja, fikk jeg anledning til å komme med et ganske så effektivt innlegg i NRK-Fjernsynet fra Tromsø. Da jeg kom hjem to dager etter var Johanna rasende. Hun hadde hørt Tor Wennesland si i Fjensynet at "Kristen Nygaard lyger så det renner av ham. Og han vet det". Så ble hun enda mer rasende på meg fordi jeg ikke ble sint, og bare sa noe om at mangt kunne skje i kampens hete.

Det ville være helt galt å si at Tor og jeg ble venner under EU-kampen. Men jeg tror nok at vi fikk en noe overraskende og sterk følelse av gjensidig respekt og sympati.

Inge Lønning og jeg hadde samarbeidet om utformingen av Universitetets datapolitikk, mange år før EU-kampen begynte. Som jeg har sagt til mange, ble jeg den gang imponert av hans klarhet og evne til å gripe det vesentlige i sakene med en gang. Derfor ble jeg meget overrasket over hvordan han valgte å opptre i debatter, på møter og i media. Selv sa jeg alltid at det er tryggest å le av seg selv, for da er en sikker på å ha alle med seg.

Det var ikke noe yndig forhold mellom oss. Men må vi samarbeide senere, vil nok det gå like fint som før, så godt kjenner jeg ham. Og det var aldri noe fiendskap mellom oss, slik jeg opplevde det.

Inge og jeg tilbrakte utrolig mange timer sammen, på møter, på busser, ferger, tog og fly. En morgen, klokken kvart over åtte, satt vi for Dagbladets regning på fly til Brussel, der journalistene ventet. Jeg iakktok ham. Og, som Kierkegaard sier, en iakttaker er ingen venn.

Da brøt Inge isen ved å bøye seg mot meg og si: "Kristen, om vi nå begge tar et par-tre glass champagne, så stiller vi jo fremdeles likt på intervjuet klokken ti."

Jeg har snakket med tusenvis av EU-tilhengere i disse årene. På møter, på stands, i butikker. Rundt pølsebua. I Tryvannstårnet. Og jeg må gjenta: Jeg kan ikke huske en eneste slik samtale som ikke har blitt avsluttet med hyggelige smil fra begge sider.

Og så helt til slutt. For i politikertaler er det forskjell på "til slutt" og "helt til slutt".

Vi kan også se EU-kampen i et annet perspektiv, uavhengig av "Ja" eller "Nei". Vi kan se den i forhold til styrken i og tilliten til det norske folkestyret. 88,9% av de norske velgerne avga stemme. Det høyeste noen gang i Norge. I det perspektivet kan vi si at vi alle vant.

Takk for meg!

}