En tale for Anne!

Dette er en tale for Anne Enger Lahnstein fra Nei til EU på Senterpartiets landsmøte 1999. Det landsmøtet der hun den 13. mars gikk av som leder.

Talen skulle vært holdt av Nei til EU nåværende leder, Lisbeth Holand. Det lot seg ikke gjøre. Siden jeg var i Tromsø og hadde holdt tale på Troms Nei til EUs tiårsjubileum, fikk hun i stedet en hilsen fra en som hadde vært forhenværende i allerede fire år og som dessuten vanskelig kunne la være å la personlige erfaringer komme til orde.

La oss begynne med å sette noe på plass: Hvem var det som avgjorde utfallet av EU-kampen?

Var det de som utgjorde Nei-flertallet på LO-kongressen i 1994? Svaret er, etter min mening "Ja". Var det organisasjonen "Nei til EU"? Svaret kan ikke bli annet enn "Ja". Var det innsatsen til Ja-sidas dominerende leder, Gro Harlem Brundtland? Igjen må svaret nok bli "Ja".

Var det Anne Enger Lahnstein - "Nei-dronningen" som media kalte henne? Ingen kan finne på å svare annet enn: Selvfølgelig "Ja".

Det var 60.000 velgere som utgjorde Nei-flertallet. Var Nei-velger Olga Olaussen fra Alta med blant disse 60.000?Vi hører at spørsmålstillingen er meningsløs.

Vi vant fordi et flertall av velgerne - for svært mange av dem etter grundig overveielse - hadde kommet fram til at det var best for Norge å fortsette som en selvstendig nasjon og ikke bli en delstat i en union. Vi hadde en bedre sak enn Ja-sida.

Når dette så er sagt, da kan vi gå videre og spørre: Var det noen som betydde særlig mye i det store ordskiftet på grasrota, der vi førte EU-kampen? Ja, og de var mange. Men den alle vil nevne - både på Ja- og Nei-sida - er Anne Enger Lahnstein. Anne.

Hvorfor? Anne var Nei-sidas store "forfører" ble det sagt fra Ja-hold. Vel, det har nok slått en del av oss at Anne kan være ikke så verst forførerisk.

Men det Ja-folka mener er at hun er en forfører på samme måte som rottefangeren fra Hameln. En som lokker uskyldige og uvitende velgere med seg ut i ulykka.

Hun ble den som raseriet fra de uforsonlige taperne rettet seg mot, allerede fra Dag 1 etter folkeavstemningen, i en sammenhengende, smålig og ofte sjofel kampanje.

Hvordan var det vi i Nei til EU kjente henne?

Anne visste hva hun snakket om. Alle viktige dokumenter og saksforhold kunne hun på fingrene. Og hun brukte det hun kunne når hun argumenterte.

Velgerne ønsket å få vite, ikke løst prat om "tilleggsdemokrati" og "hvor ensomme og utenfor vi ville bli". Derfor vant hun debattene, og dem var det utallige av gjennom seks lange år - ute blant folk, der grunnlaget for folkets Nei ble lagt. Anne sparte seg aldri. Det så folk, og det hjalp dem til å stå på videre.

Vi har alle hørt politikere som snakker om hvor viktige "vanlige mennesker" er for dem. Jeg kan ikke huske at Anne har brukt uttrykket. Det er nok fordi ingen mennesker er "vanlige" for Anne. Det merker folk. Derfor når hun fram. Derfor tror de på henne også når hun forteller hva hun føler og hva hun står for.

Anne er meget gløgg. Det er en fest å diskutere strategi med henne, og hun er velsignet tydelig og direkte. Tid kastes ikke bort med utenomsnakk, og i etterkant er det klart hva en er blitt enige om.

Og det er alltid å stole på.

Anne er sårbar. Hun har ingen ugjennomtrengelig rustning av selvgodhet omkring seg. Sjofelheter og småligheter går inn på henne. Dette til formodentlig gledelig orientering for dem som har valgt slikt som spesialitet.

Men hun tåler meget. Og vi er mange som vet at hun i forholdet til venner har evnen til å både å ta i mot og gi støtte.

Nei til EU takker Anne og ønsker henne lykke til i det som skal bli hennes nye, nåværende liv. Særlig forhenværende tror vi sant å si ikke at hun kommer til å bli.